Skrevet av Marie Storli og Anna Nordahl Carlsen. Publisert på morgenbladet.no 15. juni 2023.

«Det er å skyte seg selv i foten å angripe økonomisk vekst hvis man ønsker å løse vår tids problemer», skriver Ingrid Hjort 7. juni. Påstanden svarer på spørsmålet om kanskje nedvekst kan hjelpe oss å håndtere inflasjonen, klimakrisen og den globale ulikheten.

Det er mye vi er enige med Hjort om. Vi er enige i at «nedsbygging av natur er en dårlig kilde til vekst», og at «trickle-down economics» ikke fungerer. At vi ikke må miste målene av syne: Vi må redusere forurensning, stanse tap av biologisk mangfold og utjevne ulikhet. Dette blir trolig enklere om vi slutter å jage etter økonomisk vekst.

Målet om økonomisk vekst tåkelegger så vi ikke ser hvor vi skal.

For å være helt tydelig: Nedvekst har som mål at vi som har mest, reduserer energi- og materialbruk, slik at det blir mer igjen til de som har minst. Med andre ord: en radikal omfordeling av ressurser, og økt livskvalitet for alle – mennesker og dyr. Målet er ikke at økonomien skal krympe. Men nedgang i BNP er en sannsynlig konsekvens av at forbruket reduseres.

Poenget er at hensynet til vekst ikke skal få stå i veien for den bærekraftige omstillingen. Når Hjort likevel skriver at nedvekst har «økonomisk nedgangstid som mål», faller hun i fellen og forveksler nedvekst med resesjon. Egentlig handler nedvekst om å unngå resesjon når forbruket reduseres.

Roten av problemet

Resesjon er utilsiktet og ukontrollert og skaper økt ulikhet. Nedvekst er en planlagt strategi som handler om å skifte fokus til roten av problemet, slik Hjorth også etterlyser. Men i stedet for å sikte på de reelle målene, snakker økonomer flest om eksternaliteter og markedsløsninger.

Naturen er ikke noe eksternt, som ligger utenfor økonomien. Naturen danner grunnlaget for alt menneskelig liv – og dermed all økonomisk aktivitet.

Det er mye vi kan gjøre for å forbedre og restaurere natur, men disse aktivitetene vil nok aldri maksimere profitt. Å tjene og vokse mest mulig samsvarer gjerne med å dytte kostnadene av forurensning over på tredjepart. Uansett hvor mye vi korrigerer «markedssvikt», vil reguleringene alltid komme i etterkant.

Vi kan ikke gjenskape tapt natur, uansett hvor mye vi kompenserer i kronasjer. Vi kan heller ikke betale oss ut av problemene. I skrivende stund er New York, en av verdens mest velstående byer, så forurenset av røyk at folk bes holde seg inne. Når alt kommer til alt, kan vi hverken spise, drikke eller puste penger.

Naturen er ikke noe eksternt, som ligger utenfor økonomien. Naturen danner grunnlaget for alt menneskelig liv – og dermed all økonomisk aktivitet.

Vekstjaget

Vekstjaget i økonomien går dypt. Når Hjort sier at hun ikke kjenner noe sted hvor veksten er forankret som mål for samfunn og økonomisk politikk, vitner det om at målet er overalt, og at det dermed er vanskelig å få øye på. Som ordtaket sier: «Fisken vet ikke at den svømmer i vann.»

Alle store politiske beslutninger skal i dag gjennom en samfunnsøkonomisk analyse, hvor et tiltak vurderes som lønnsomt hvis gevinstene (altså inntektene) er større enn kostnadene. Det tiltaket som gir størst inntekter, altså størst økonomisk vekst, vinner.

Man kan jo spørre seg om det er så viktig å kaste målet om økonomisk vekst på historiens skraphaug. Ja, det er viktig fordi vi mennesker gjerne glemmer oss og forveksler indikatoren med målet. På samme måte som satsingen på forbedre Pisa-skåren i norsk skole fjernet fokus fra målet, som var bedre undervisning. For å oppnå høyest mulig resultat blir svake elever bedt om å holde seg hjemme. Det er åpenbart at dette ikke gjør undervisningen bedre.

Nedvekst og nytenkning

Siden økonomisk vekst og livskvalitet lenge var tett korrelert, tok økonomene BNP i bruk som et mål på velferd. Men den positive sammenhengen mellom økt inntekt og livskvalitet i Norge ble brutt allerede på 1970-tallet. Økonomen Richard Easterlin har vist at økning i BNP ikke har gitt økt livskvalitet i befolkninger over et visst materielt velstandsnivå.

Forskning publisert i Nature viser at redusert forbruk for å begrense klimaendringer også kan gi økt livskvalitet. Er det ikke vinn-vinn hvis vi kan leve bedre samtidig som vi reduserer behovet for energi og ressurser? Hypotesen om at nedvekst har som «mål å gjøre oss generelt dårligere stilt», kan med fordel forkastes.

I litteraturen om nedvekst finner vi flere gode forslag til hvordan vi kan skape gode liv for alle. Blant annet gjennom å sikre tilgang til bolig og helsetjenester, innføre kortere arbeidsuke, implementere garantert arbeid/inntekt, universelle basistjenester, reklameforbud og en mer rettferdig fordeling av inntekt og formue.

Nedvekst har neppe alle svarene vi trenger, men kanskje kan det hjelpe oss litt på vei? Spørsmålet er om vi har råd til å la være å lytte, i mangel på visjoner og strategier for hvordan vi kan navigere omstillingen til en bærekraftig økonomi. Vi tror det lønner seg å lytte til nye ideer heller enn å hoppe ned i gamle skyttergraver.